Læring
Evne til å lære finnes hos alle dyregrupper. En meitemark kan for eksempel lære ved å koble ett sanseinntrykk med et annet som det reagerer på, slik at marken seinere også reagerer på dette nye sanseinntrykket, stimulusen. Dette er viktige egenskaper hos dyr. Læring er nødvendig for at dyret skal fungere best mulig i sin habitat og kunne reagere på endringer i miljøet. Uten denne evnen ville dyr fungere nesten som maskiner. Katter kan ikke dresseres, sier mange, men katter kan utmerket godt lære seg avanserte sammenhenger. De må imidlertid selv være motivert for å lære. Ved å belønne en atferd du ønsker at dyret skal ha, på riktig tidspunkt, kan du få katten eller et annet dyr til å utføre mer av denne atferden.
Læringprinsipper
Ville dyr og tamme dyr lærer på samme måte. Dyr kan også lære på mange av de samme måtene som vi mennesker lærer. Det er nyttig for en dyreeier å forstå hvordan dyr (og mennesker) lærer, av flere årsaker. Dette er viktige mekanismer som styrer hvordan dyret lærer av egne erfaringer, både som ungdyr og som voksent dyr. Du kan bruke dem bevisst hvis du skal lære dyret noe.
Prinsippene for læring kan også forklare uheldige endringer av atferden, slik at det oppstår atferdsproblemer hos dyret. Læring er et stort fagfelt, så her skal vi nøye oss med å forklare noen viktige prinsipper som alle dyreeiere bør kjenne til.
Læring ved assosiasjoner
Den kanskje vanligste læringsformen hos dyr består i at dyret endrer sin atferd etter hvilke konsekvenser atferden har. Dette kalles operant betinging. Hvis en atferd, for eksempel mjauing på kjøkkenet, fører til at eieren gir katten mat, så blir maten en belønning for mjauingen. Da vil katten lettere mjaue på nytt når den vil ha mer mat. Hvis eieren i stedet jager bort en katt som mjauer, så vil bortjagingen oppleves som en straff, og katten vil etter hvert mjaue sjeldnere enn tidligere. Operant betinging er en form for assosiasjonslæring, fordi dyret lærer å assosiere atferden sin med hva atferden gir av konsekvenser. Operant betinging kan også kalles læring ved prøving og feiling. Dyret forsøker ulike løsninger, og blir belønnet når det mer eller mindre tilfeldig finner en gunstig løsning.
Dyr lærer også lett å assosiere ulike stimuli med hverandre hvis de pleier å opptre omtrent samtidig. Når eieren kommer hjem og hunden hører eieren åpne utgangsdøren, så vil mange hunder gå ut i gangen for å hilse på den ankomne. Etter hvert vil hunden gjøre seg klar allerede når eieren parkerer bilen utenfor. Hunden har da assosiert lyden av bilen med at eieren åpner døren, og reagerer allerede på det første signalet, bilen. Dette kalles klassisk betinging. Et opprinnelig ubetydelig signal kommer omtrent samtidig med en stimulus som er viktig for hunden, en ubetinget stimulus (US), nemlig at eieren kommer hjem. Stimulusen som i utgangspunktet var uinteressant (lyden av bilen), blir nå det vi kaller en betinget stimulus (BS). Dyret reagerer på dette med det vi kaller en betinget respons (BR), som vanligvis er den samme atferden som den ubetingede responsen (UR) på den ubetingede stimulusen.
Ofte må det flere gjentakelser til før dyret lærer sammenhengen mellom atferd og konsekvensen av atferden, eller sammenhengen mellom to ulike stimuli; ellers kunne det jo være snakk om en tilfeldig sammenheng. Slike tilfeldige sammenhenger kan av og til feste seg og føre til overtro, noe som også kan skje hos dyr. En katt har kanskje opplevd en gang at når den hoppet opp i en stol, så begynte røykdetektoren å ule rett over hodet på den – uten at den innså sammenhengen med at det samtidig kom stekeos fra kjøkkenet. Katten kan leve videre i den tro at stolen den hoppet opp i er farlig, og seinere velger katten heller andre stoler. Det er dette vi kaller overtro.
Forsterkning og straff
Ved trening av dyr bruker man begrepene forsterkning og straff for å beskrive hvordan man regulerer stimuli som dyret opplever. Ved forsterkning ønsker man å øke sjansen for at en viss atferd skjer. Ved straff ønsker man i stedet å svekke tendensen til å vise en atferd. I dette arbeidet kan man enten tilføye en stimulus (positiv) eller ta en stimulus bort fra dyret (negativ). Vi får da fire ulike situasjoner som vist under.
Når man skal trene dyr, skal man i praksis legge vekt på å belønne riktig atferd i stedet for å straffe gal atferd, da straff kan føre til engstelige dyr og skade det gode forholdet mellom dyr og menneske.
- Positiv forsterkning består i å gi dyret en positiv stimulus (belønning) slik at det gjør mer av den atferden det hadde før belønningen ble gitt. Dette er en vanlig belønningssituasjon. Du kan for eksempel gi kaninen en ekstra godbit mat straks kaninen gnir ansiktet sitt inntil deg, hvis du liker det, så gjør den lettere dette på nytt seinere.
- Negativ forsterkning oppnås ved å ta bort en ubehagelig stimulus når en ønsket atferd oppstår, slik at denne atferden blir mer vanlig seinere. Hvis katten prøver å bite deg, kan du trekke i halsbåndet til katten (ubehagelig) og så slippe når den tar tennene sine bort fra dag. Da lærer katten at den skal stoppe med å bite når du trekker i halsbåndet. Opphør av en ubehagelig stimulus fungerer da som en slags belønning. Men ikke trekk for voldsomt, det kan gjøre skade.
- Positiv straff oppnås ved å gi dyret en ubehagelig stimulus etter en atferd du ikke liker, slik at dyret unngår å bruke denne atferden seinere. Dette er en ordinær straffesituasjon. Men man skal ikke straffe dyr for å dressere dem, siden det kan gi frykt og det kan skade forholdet mellom dyr og menneske.
- Negativ straff kan du få til ved å ta bort en positiv stimulus etter at dyret har gjort noe ulovlig, slik at den unngår denne atferden for framtiden. Katten leker kanskje ivrig med en leke, men i «kampens hete» kommer katten til å bite eller klore deg. Ta straks bort leken. Da vil katten seinere være nøye med å unngå å bite eller klore under leken.
Læring uten assosiasjoner
Det finnes to andre læringsformer som er enklere og mer grunnleggende enn assosiasjonslæring, nemlig habituering og sensitisering. Hvis et dyr venner seg av med å reagere på en stimulus fordi det viser seg at reaksjonen ikke var nødvendig, så har vi det som kalles habituering. En katt skvetter kanskje til ved sterke lyder, for eksempel fyrverkeri, og gjemmer seg. Når katten har hørt slikt fyrverkeri mange ganger, erfarer den at det ikke skjer noe skummelt i etterkant. Fyrverkeriet signaliserer ikke at et farlig dyr kommer brasende inn i huset, eller at det er tordenvær. Da kan katten venne seg av med å reagere, og den viser etter hvert ingen frykt ved slike lyder.
Stikk motsatt kan det skje at et dyr blir mer ømfintlig overfor en stimulus som framkaller frykt når denne stimulusen gjentas flere ganger. Da kan dyret reagere sterkere og sterkere for hver gang. Da har det oppstått det vi kaller sensitisering. Hvis katten ikke stoler på at fyrverkerilyder og lysblaff på himmelen er ufarlig, kan den bli mer var, og frykten kan øke. Både habituering og sensitisering er viktige mekanismer som bidrar til at et dyr blir tilpasset det miljøet det lever i. Dyret unngår overflødige reaksjoner, men er påpasselig når det virkelig er skummelt. Du kan hjelpe katten eller hunden til å bli habituert til en ufarlig situasjon ved å berolige den med godsnakk og «smile med øynene», lukke dem halvt igjen. Da skjønner dyret at du i hvert fall ikke er redd.
Sekundær betinging
Klassisk betinging kan lett brukes sammen med operant betinging. I stedet for å bruke en godbit mat som belønning når hunden gjør som du ønsker, kan du rose den med godord: «Bra!» Si alltid «Bra!» eller et annet fast ord samtidig med eller litt før godbiten gis, når du har lært hunden å komme til deg på kommando. Hunden assosierer godordet (BS) med godbiten (US), og du får en klassisk betinging. Etter hvert vil det være nok å bare si «Bra!» – og kanskje gi en godbit en sjelden gang. På samme måte kan du bruke ordet «Nei!» sammen med ubehagelige stimuli, slik at dyret snart assosierer dette med noe negativt som dyret vil unngå.
Dyretrenere bruker sekundær betinging veldig mye, siden det er lettere i praksis og en unngår at dyret blir overvektig av alle godbitene. Mange har hørt om klikkertrening, spesielt med hunder. Klikkeren er et apparat som lager en klikkelyd som treneren får dyret til å assosiere med en belønning.
Det er ingenting i veien for at en også kan gjennomføre klikkertrening med katter, hester og andre dyr. Fordelen er at klikket er likt hver gang og kan gis raskt. Dyret slipper å lure på om litt forskjellig tonefall på «Bra!» betyr noe forskjellig. Det finnes egne kurs for klikkertrening med hund.
Læring uten assosiasjoner
Det finnes to andre læringsformer som er enklere og mer grunnleggende enn assosiasjonslæring, nemlighabituering og sensitisering. Hvis et dyr venner seg av med å reagere på en stimulus fordi det viser seg at reaksjonen ikke var nødvendig, så har vi det som kalles habituering. En katt skvetter kanskje til ved sterke lyder, for eksempel fyrverkeri, og gjemmer seg. Når katten har hørt slikt fyrverkeri mange ganger, erfarer den at det ikke skjer noe skummelt i etterkant. Fyrverkeriet signaliserer ikke at et farlig dyr kommer brasende inn i huset, eller at det er tordenvær. Da kan katten venne seg av med å reagere, og den viser etter hvert ingen frykt ved slike lyder.
Stikk motsatt kan det skje at et dyr blir mer ømfintlig overfor en stimulus som framkaller frykt når denne stimulusen gjentas flere ganger. Da kan dyret reagere sterkere og sterkere for hver gang. Da har det oppstått det vi kaller sensitisering. Hvis katten ikke stoler på at fyrverkerilyder og lysblaff på himmelen er ufarlig, kan den bli mer var, og frykten kan øke. Både habituering og sensitisering er viktige mekanismer som bidrar til at et dyr blir tilpasset det miljøet det lever i. Dyret unngår overflødige reaksjoner, men er påpasselig når det virkelig er skummelt. Du kan hjelpe katten eller hunden til å bli habituert til en ufarlig situasjon ved å berolige den med godsnakk og «smile med øynene», lukke dem halvt igjen. Da skjønner dyret at du i hvert fall ikke er redd.
Generalisering og diskriminering av stimuli
Hvis et dyr får litt forskjellige stimuli som likner hverandre, og de ikke later til å utgjøre noen forskjell av betydning, vil dyret etter hvert reagere på samme måte overfor dem alle. Dette kalles stimulusgeneralisering. En kattunge eller en eierløs katt som ikke er vant med mennesker, vil etter hvert lære at mennesket som steller den, ikke er farlig. Møter katten kun ett menneske, vil den feste seg ved nøyaktig hvordan denne personen er. Kommer et annet menneske inn i rommet, kanskje av et annet kjønn eller en helt annen aldersgruppe, vil katten kunne bli skeptisk. Hvis man i stedet lar katten få møte mange forskjellige mennesker og katten bare har positive erfaringer med dem, vil katten utvikle et generalisert bilde av hva mennesker er. Dette er viktig å tenke på for oppdrettere av hund og katt. Oppdrettere må la ungdyrene få erfaring med alle typer mennesker, begge kjønn og både barn og voksne.
Det kan hende hunden erfarer at kvinner er lettere å innynde seg hos og har større tilbøyelighet til å kose med hunden, mens menn i større grad prøver å dressere hunden og nekter den tilgang til sofaen. Da vil hunden lære seg å skille mellom kvinner og menn, diskriminere mellom dem, en prosess som kalles stimulusdiskriminering. På samme måte kan en utekatt lære seg å diskriminere mellom fuglearter det er lett å jakte på, og andre som raskere tar til flukt.
Latent læring
Når dyret kommer til et nytt bosted, en ny habitat, vil det utforske omgivelsene nøye. Deretter vil dyret regelmessig sjekke om det skjer endringer i miljøet som er av betydning. Slik utforskning gir dyret kunnskap den ikke trenger der og da, men seinere. Når det blir behov for det, vil dyret vite hvor det finnes skjulesteder, og hvor aktuelle beiteområder eller jaktområder er. Dette kalles latent læring, siden dyret ikke får noen belønning når læringen skjer.
Læring ved instinkt
Dyr med høye mentale evner, som en katt eller hund, trenger ikke alltid prøve seg fram som ved operant betinging når den har et problem. Akkurat som mennesker kan dyret også sette seg ned, tenke ut ulike løsninger i tankene, og så plutselig innse hva som duger. Så utfører dyret denne atferden. Det kalles læring ved innsikt. Det finnes flere vitenskapelige forsøk og historier som viser eksempler på dette.
I et av de mest kjente forsøkene hengte forskeren et kjøttstykke i en snor fra taket, høyere enn katten kunne nå selv om den hoppet opp. I rommet var det også en liten kasse på hjul, og forskeren hadde på forhånd lært katten til å trekke denne kassen etter munnen. Da katten ble sluppet inn i forsøksrommet, forsøkte den naturlig nok først å hoppe opp etter kjøttstykket. Da det ikke gikk, satte katten seg ned, slikket labbene en stund, og det lot til at den tenkte. Etter en stund gikk katten plutselig bort til kassen, trakk den etter seg innunder kjøttstykket, og så kunne den lett hoppe opp på kassen og få tak i godbiten. Katten hadde antakelig prøvd ulike løsninger i tankene, og så kommet fram til hva som ville virke.
Belønning er bedre enn straff
Normalt bør man aldri straffe et dyr – like lite som man straffer barn. Det er flere årsaker til dette. Den viktigste er at straff kan skade forholdet mellom menneske og dyr, særlig hvis dyret ikke helt forstår hvorfor det mottar straff, noe som lett skjer om man bruker straff på gal måte. Resultatet kan lett bli et dyr som utvikler angst for plutselig å bli straffet uten at det skjønner sammenhengen.
I ekstreme tilfeller, der man gir straff i tide og utide, kan dyret oppleve at «alt jeg gjør, er galt». Dette kan føre til at dyret etter hvert ikke tør gjøre noe når eieren er i nærheten, og blir passivisert. En slik tilstand kalles lært hjelpeløshet og er egentlig en psykiatrisk diagnose som det krever fagkunnskap for å kurere.
Også mildere former for straff kan være uheldig. En vannstråle fra en vannpistol eller en spruteflaske kan av og til brukes som mild straff på katter du har et godt forhold til, hvis den klorer på møbler eller gardiner, og det ikke er lett å få en positiv atferd som kan belønnes. Mild straff er ofte ikke effektivt i det lange løp, og konsekvensen kan lett bli at straffen må gjentas svært ofte eller bli stadig hardere. Dyret kan også bli habituert til den milde straffen og erfare at «litt ubehagelig, men det går over snart».
Det er langt bedre å belønne den atferden vi ønsker, enn å straffe den atferden vi ikke ønsker – selv om dette ofte er lettere sagt enn gjort. Belønninger setter dyret i en positiv stemning og styrker det sosiale båndet mellom dere, også om en sekundær forsterker benyttes. Katten eller hunden synes det er gøy å lære når den får ros og belønning, så lenge du greier å motivere dyret for å lære noe.