Ord og uttrykk

Atferdsøkologi handler om atferdens funksjon; dyrs atferd som resultat av naturlig utvalg (evolusjonslæren). Det innebærer studiet av dyrenes atferdsvalg i forhold til hvor godt eller dårlig de er tilpasset miljøet sitt, og hvordan atferden påvirker overlevelsesevne og evne til formering.

Et atferdssystem er et bredt hovedsystem av atferder, bestående av flere Atferdselementer (se det). De viktigste atferdssystemene er Reproduksjonsatferd, Ungdyratferd, Eteatferd, Kroppspleie, Sosialatferd, Kommunikasjon (dyras språk) og Predator- og antipredatoratferd (jakt og forsvar mot rovdyr).

Se Stereotypi.

Atferden hos en dyreart kan inndeles i en rekke såkalte atferdselementer. Dette er enkeltatferdene dyret kan utføre, som f.eks. bjeffing hos en hund, graseting hos en sau, eller mating av avkom hos en fugl. En samling av alle atferdskategoriene hos en art kalles et Etogram (se det). Når man studerer dyrs atferd, registrerer man gjerne når og hvor lenge dyret viser hver av atferdselementene. Flere nærstående atferdselementer kan samles til et bredere Atferdssystem (se det).

Atferdsbehov er det behovet et individ har for å utføre en viss atferd. Hvis dyret hindres i å utføre denne atferden, vil dyret kunne bli frustrert (se Frustrasjon). Hver dyreart kan ha visse atferdsbehov, atferder som er nødvendige i visse situasjoner for å greie seg i miljøet sitt og nå dyrets mål. Et individ kan også utvikle visse atferdsbehov basert på egne erfaringer som andre individer av samme dyreart kanskje ikke har. Mer presist defineres atferdsbehov som atferder som er nødvendige for å opprettholde: (1) normale fysiologiske og fysiske tilstander i dyret (eteatferd, kroppspleie etc.), eller (2) en normal psykologisk tilstand, med dens emosjonelle og kognitive aspekter (unngå negative stimuli, behov for sosial atferd, intellektuell aktivitet, lek, …).

Dyrevelferd er individets subjektive opplevelse av sin mentale og fysiske tilstand som følge av dets forsøk på å mestre sitt miljø. På en enklere måte: Dyrevelferd har å gjøre med hvordan dyret egentlig har det. Se ellers hovedsiden for Dyrevelferd.

Domestisering betyr å gjøre dyret tamt slik at det kan leve sammen med mennesker. En mer presis definisjon sier at domestisering er prosessen hvor en dyrepopulasjon blir tilpasset mennesket og det menneskeskapte miljøet gjennom genetiske endringer over generasjoner og miljøpåvirkede utviklingsprosesser som gjentas for hver generasjon (Edward O. Price, 1988). Domestisering kan ses på som en type evolusjon. Denne definisjonen fokuserer på tilstanden hos det voksne dyret, som et resultat av både gener og miljøpåvirkning/erfaringer, og samspillet mellom gener og miljø.

Etologi er studiet av dyrs atferd. Etologene baserer sin forståelse av etologien hos en dyreart når dyret er i sitt naturlige miljø, men mange arbeider også med etologi hos dyr i fangenskap. Etologi er en grein av biologi. Derfor kan etologi også kalles det biologiske studiet av dyrs atferd, eller atferdsbiologi.

Et etogram er en katalog over atferdsrepertoaret hos en dyreart, en samling med definisjoner av alle atferdselementene. I forskningssammenheng kan man bruke deler av etogrammet om en ikke trenger å observere alle atferder dyrene utfører.

Emosjoner er omtrent det samme som følelser. En emosjon er en sterk mental opplevelse igangsatt ved å bli utsatt for en situasjon som er mer eller mindre relatert til motivasjon, enten positiv eller negativ, og som resulterer i atferd orientert mot eller fra stimulus (Cabanac, 2002).
Emosjoner kan ses på som atferdsmessige rådgivere. De viktigste emosjonene i en tenkt rekkefølge fra de mest negative til de mest positive for dyret: smerte, angst, frykt, sorg, sinne, frustrasjon, kjedsomhet, tilfredshet, håp, glede, lykke, overraskelse. Aggresjon er ikke en emosjon.

Fylogeni er slektskapet mellom arter, hvordan en art har utviklet seg fra tidligere arter gjennom evolusjonen. Fylogeni kan beskrives i form av et slektskapstre. Nærstående arter har ofte ulik atferd, og ulike krav til sin Habitat (se det) eller føde, slik at de ikke konkurrerer for mye med hverandre. Med atferdens fylogeni mener man hvordan det enkelte Atferdselementet (se det) har utviklet seg gjennom flere arter eller gjennom generasjoner innen en art.

Frustrasjon er den følelsen man får når man ikke får utrettet det man ønsker. Frustrasjon er en type Emosjon (se det). Et dyr som hindres i å utføre en atferd dyret er sterkt motivert for, vil kunne utvikle frustrasjon. Sterk frustrasjon kan også føre til Stress (se det).

En habitat er den lokaliteten en dyreart (eller planteart) foretrekker å oppholde seg på. Arten er spesielt tilpasset et liv i denne habitaten, der den finner føde, skjul og kan holde sine avkom.

Med instinkt menes vanligvis en atferd som ikke trenger å læres, f.eks. hvordan et dyr eter, steller pelsen eller parer seg. Instinkter utløses ofte av spesielle stimuli (ofte kalt nøkkelstimuli, f.eks. at det klør i huden) som dyret nærmest reagerer automatisk på (f.eks. ved å klø seg). Dyret vil likevel ikke utføre instinktatferden om dyret ikke er motivert for denne handlingen og kanskje har noe enda viktigere å utrette. Selve instinktatferden er gjerne bestemt av genene, men dyret kan til en viss grad lære når, i hvilke situasjoner, denne atferden bør utføres. Selv om et dyr spiser på en instinktiv måte (sauen napper opp graset, mens kua slynger tunga rundt graset), må dyret kanskje lære av foreldrene hva slags føde som er best å spise.

Læring er en relativt varig endring (eller potensiell endring) i atferd som følge av erfaring. Dyr gjør kontinuerlig erfaringer i samhandling med miljøet sitt. Endring av atferd som øker sjansen for å overleve og få egne avkom er fordelaktig for dyret. Læring kan dermed ses som en evne organismer har til å finjustere sin atferd til skiftende betingelser.

Motivasjon kan innebære motivasjon for å nå et mål, eller motivasjon for å utføre en viss atferd. Motivasjon er en sterk drivkraft hos dyr, og det gir dyret et sterkt ønske om å oppnå noe. Jo sterkere motivasjon, jo mer vil dyret arbeide for å nå målet, ved å utføre den atferden dyret tror leder til dette. Dyr vil normalt ikke utføre atferder de ikke er motiverte for.

Mestring vil si å finne gode løsninger på en situasjon som oppstår og som truer dyrets trygghet eller mulighet for å nå sine mål. Når dyret er stresset er det spesielt viktig å ha en god mestringsevne, slik at stresset avtar. Mestring kan bestå i å velge en aktiv handling, f.eks. jage unna et dyr som truer, eller være mer passiv og vise en defensiv kroppsstilling eller ansiktsuttrykk.  Se ellers under Stress.

Nevroetologi handler om fysiologiske mekanismer for atferden. Nervesystemet, med sanseapparatet og hjernen, men også hormonsystemet og muskelapparatet, bidrar til å bestemme og avgrense hva et dyr kan gjøre. Nevroetologi er beslektet med nevrobiologi, et litt bredere begrep som ikke bare angår atferden, men hele dyrets funksjon.

Ontogeni betyr utvikling fra fosterstadium til voksent dyr, eller til og med alderdomsstadiet. Atferdens ontogeni handler om hvordan atferden utvikler seg i et bestemt individ gjennom oppveksten, og seinere i livet til dette dyret? Forandrer atferden seg? Må dyret tilpasse atferden gjennom læring? Hva betyr opplevelser på fosterstadiet for hvordan dyret fungerer etter fødsel?

Stress er en miljøeffekt på et individ som overbelaster dets fysiologiske og psykologiske mekanismer, og truer med å redusere dyrets overlevelse eller evne til å reprodusere (Fraser & Broom, 1990). Akutt stress kan oppstå når dyret opplever en sterk trussel. Stresset blir sterkere om dyret ikke greier å forutsi hva som vil skje, eller ikke greier å kontrollere situasjonen ved å finne gode mottiltak. Kronisk stress oppstår når en slik situasjon har vart i lang tid. Da er det fare for at dyret kan bli utmattet, få svekket immunforsvar og lettere utvikle sjukdommer. Innen dyrevelferdsarbeid kan man måle stress ved forhøyet hjerterytme (puls), raskere pust og stresshormoner som kortisol i blodet. Det er viktig å vite at ikke alt stress er negativt, og et kortvarig og høyt stressnivå kan for eksempel øke konsentrasjonen og skjerpe læringsevnen (f.eks. idrettsprestasjoner, eksamen og å snakke foran store forsamlinger for oss mennesker). Langvarig eller kronisk stress kan derimot føre til at dyret får redusert evne til å takle nye situasjoner og utfordringer, reagerer med aggresjon, eller at dyret slutter å reagere på omgivelsene.

Stereotypi, stereotyp atferd eller atferdsstereotypi, brukes om enkle atferder som gjentas mange ganger, uten at atferden har noen klar funksjon. Eksempler er kyr som tungeruller, hester som krybbebiter, og dyr i dyrehage som vandrer fram og tilbake langs den samme veggen. Stereotypier oppstår ved at dyret har en sterk Frustrasjon (se det). Dyret velger så en atferd som det tror leder til målet. Når dette ikke virker, ender det med at dyret gjentar og gjentar samme atferd i håp at det vil lykkes før eller seinere. Stereotypier hos dyr er en viktig indikasjon på dårlig dyrevelferd.